Selvbiografi..

Status pr. 26.07.2008: 211 av 300 topper.

Klikk her for å se en oversikt over turene mine.

"...sola varmer bra der den skinner fra skyfri himmel. Jeg er nesten oppe på min første topp over 2300 meter, og jeg er helt alene. Det er midt i september, med nysnø fra ca. 1700 meter og oppover. Utsikten er fantastisk, og det er fullstendig stillhet i fjellet. Ikke et vindpust. Jeg kommer meg til topps uten problemer. Eggen fra nabotoppen bød på visse utfordringer, særlig siden den var dekket av 20 cm nysnø. Men jeg kom over, og det er en herlig følelse å mestre alpine fjell under slike forhold. Jeg småklyver ut til toppvarden. Jeg har ikke sett verken mennesker eller fotspor i dag. Det føles deilig å stå her på 2340 meter i nysnøen, fullstendig alene, og bare lytte til den enorme stillheten..."

Teksten gir en liten beskrivelse av hvordan det føltes å nå toppen på Midtre Heillstugutind 14. september 1996. For meg er det dette tinderangling dreier seg om. Nærhet til naturen. Stillhet, i betydningen fravær av støy. Utfordringer. For å oppnå dette må man bort fra travle T-merkede ruter, bort fra veier og turisthytter, bort fra støyende motorbåter. Og man bør gå alene, eller med et fåtall turkamerater. Følelser er individuelle, og kan lett forstyrres. I DNT’s årbok 2002 forteller Arne Næss senior om sine turer sammen med Peter Wessel Zappfe: ”...Vi var enige om å ikke snakke. Synet av Hårteigen og andre fjell for den saks skyld er en individuell opplevelse, vi kunne peke og smile, men ikke ødelegge opplevelsen med ord. Men etter turen kunne vi snakke om opplevelsene. Følelser er ekstremt viktige.., men å snakke om dem blir jo stort sett dumt...”. Dette understreker poenget mitt.

Selv begynte jeg med fjellturer og friluftsliv i ung alder. Turene gikk i området ved Eldrevatnet på Hemsedalsfjellet, et område som nå er en del av Skarvheimen. Opp gjennom årene har det blitt mange turer til fots og på ski, og jeg har vært på de fleste toppene i området. Fra toppene kan man se langt i klarvær. Jeg ble stadig mer interessert i de skarpe tindene i nord. Foreldrene mine fortalte at det var tinderekka i Hurrungane, og det gikk ikke lenge før jeg kunne navnene på de fleste.

Etterhvert ble fjellene i Skarvheimen litt for lite utfordrende. Jeg hadde lest en del i boka ”Norges fjellverden”, og begynte å se på toppene over 2000 meter. Boka har et fjelleksikon bakerst, der topper og steder omtales kort. Her plukket jeg ut alle 2000m-toppene jeg fant, og skrev dem opp på ei liste. Hvis jeg ikke husker helt feil var denne på 188 topper. Senere fikk jeg de to første av Thommessens turguider i bursdagsgave. Da var jeg i gang. Samme sommer, 1996, gikk jeg på min første 2000m-topp; Storronden. Det ble 16 topper den sommeren.

Via Thommessens turguider fikk jeg greie på at det fantes ei komplett liste over alle topper over 2000 meter. Etter litt leting fikk jeg tak i Eivind Røynes ”Fjell i Norge over 1800 meter” ved biblioteket på Gjøvik. Denne ble lagt inn på et Excel-ark, og senere redigert, korrigert og utvidet. Blant annet brukte jeg massevis av tid på å lese ut koordinater fra kartene i M711-serien (Norge 1:50000). På vårparten 1997 ble lista lagt ut på internett for første gang, sammen med artikler fra turene mine sommeren 1996.

Senere har det blitt mange turer, og stadig flere topper. Jeg meldte meg inn i klatregruppa ved Høgskolen i Gjøvik, og fikk opplæring i klatring og sikring. En spesiell takk til Torbjørn Staff for mange nyttige tips om utendørsklatring. Dermed ble det også mulig å gå turer som krever sikring, og den første gikk over Austanbotntindane, via Søre. I den senere tid har jeg gått en del utsatte ruter uten sikring, noe enkelte vil påstå er uforsvarlig. Jeg mener det handler mer om sikkerhetsbehov og bevissthet om egne ferdigheter. Som nevnt er følelser individuelle, og sikkerhetsbehov handler i høyeste grad om følelser. Føler man seg trygg på seg selv kan man gå alene i fjellet uten vesentlig risiko. Jeg har gått mange av turene mine alene, og kommer nok til å fortsette med det.

Det oppdages stadig nye småtopper som burde ha vært med på lista. Nå jobber jeg for at lista en dag skal bli 100% komplett. Her inngår ”Ti-meter’n”-prosjektet, se egen link til venstre. Dette prosjektet starter sommeren 2003, og gjelder innmåling av primærfaktor (skardybde) på småtoppene.

Avslutningsvis vil jeg takke alle som har bidratt til utviklingen av dette nettstedet, og jeg håper at flest mulig får nytte av sakene som legges ut. Tilbakemeldinger mottas med takk, og eventuelle feil rettes opp så snart jeg får tid. ”Norske fjelltopper over 2000 meter” er et fullstendig ikke-kommersielt nettsted, designet og skrevet av undertegnede.

- Torgeir -