Jan Mayen 2008

Dato 12.-25.06.2008
Turdeltagere Morten Helgesen, Skrautvål www.glittertindforlag.no
Pål Berglund, Skien
Kjell Iver Johansen, Brønnøysund www.kjiver.no
Geir Åke Dahlen, Øvre Gausdal www.toppomania.info
Erik Aaseth, Furnes
Nils Haugene, Lier
Arne Mæhlen, Rena www.tinderangling.no
Turid Athammer, Rena www.tinderangling.no
Knut Eraker, Bergen
Torgeir N. Eraker, Bergen www.nfo2000m.no


Forrige 1 2 3 4 5 6 7 8 Neste


Denne artikkelen handler om vår tur til Jan Mayen i juni 2008. Reisefølget var sammensatt av tinderanglere fra ulike deler av landet, og målet med turen var å bestige Haakon VII Topp på Beerenberg (2277m). Flere av deltakerne hadde også som mål å traversere alle toppunktene over 2000 meter på kraterkanten. Artikkelen beskriver det meste av det vi foretok oss, fra turen Norge - Island - Jan Mayen t/r til tindebestigninger og andre opplevelser på øya. I artikkelens bildevedlegg er det totalt 238 bilder, fordelt på 8 serier. Kanskje dette kan være til inspirasjon for andre som drømmer om en tur til Jan Mayen..?

Bakgrunn
Jeg husker ikke akkurat når jeg ”oppdaget” Jan Mayen og Beerenberg, men det var en gang rundt årtusenskiftet. Min interesse for 2k-topper var på topp, og jeg begynte å studere kart over Svalbard og andre norske områder for å se om det fantes topper over den magiske grensen også andre steder enn i Sør-Norge. Jeg holdt til i Narvik på den tiden, og fattet også litt interesse for de titalls 2k-toppene i Nord-Sverige, uten at det ble tur til noen av disse den gang. På ett eller annet tidspunkt dukket det også opp informasjon om Jan Mayen og Beerenberg, og jeg begynte å drømme om en tur over dit.

I 2003 så nettstedet fjellforum.net dagens lys, og der kom etter hvert Jan Mayen opp som tema, både i forumet og i kulissene. Flere ulike planer dukket opp og ble senere forkastet, i all hovedsak med Morten som initiativtaker.

Problemet med Jan Mayen er at man ikke kan komme seg dit med fly, med mindre man har et profesjonelt oppdrag på øya. Private fly får ikke lande, og det finnes ingen sivil kommunikasjon, bortsett fra ett og annet cruiseskip som passerer på vei mot Svalbard, samt enkelte lastebåter med forsyninger til basen. Så hvis man vil på tur til Jan Mayen må man ordne transporten over havet selv. Det arbeides også med en verneplan for Jan Mayen, og denne vil sette enda sterkere begrensninger på sivil aktivitet på øya.

Sommeren 2007 dukket den første seriøse planen opp, også denne gang med Morten som initiativtaker. Planen var å leie en seglbåt med mannskap til å transportere oss t/r Island – Jan Mayen, gjennom selskapet EcoExpeditions. En fin gjeng på 10 personer meldte seg på, de fleste kjente hverandre fra før gjennom Fjellforum og fra diverse toppturer i den norske fjellheimen tidligere. For å bli bedre kjente og mer samkjørte arrangerte vi en samling på Finse i slutten av april 2008, der vi også leide inn et par breinstruktører for å drille redningsteknikker på bre. På Jan Mayen er det ingen redningsgruppe som kan rykke ut til ulykker på bre, så vi måtte være i stand til å klare oss selv...

Turen skulle gå i midten av juni 2008, siden været i området statistisk sett er mest stabilt på denne tiden av året. Etter mye planlegging og pakking/veiing av utstyr var vi klare til å dra til Island 12. juni.

Turen til Island
Knut og jeg dro fra Bergen til Oslo, der vi skulle møte to andre karer. Da vi kom til Gardermoen var størstedelen av folket allerede på Island, de hadde tatt et tidligere fly. Vi traff Erik og Nils på terminalen, og etter litt tax-free og et par timers flytur var vi alle på Island. Flybuss inn til Reykjavik, der vi etter en stund ble hentet på busstasjonen av husverten vår, vi skulle bo på et vertshus (BB44) litt utenfor sentrum den første natta. Morten og Pål hadde allerede vært på bading i den blå lagune... 9 av 10 var nå samlet for første gang på turen, Åke var på tur på egenhånd og skulle møte oss i Isafjordur. Det ble en tur inn til sentrum på kvelden, med en solid middag og et par øl, før vi returnerte til vertshuset. Den solide dobbelburgeren på Victors kan anbefales...

Innenriksfly til Isafjordur
Vi skulle dra med to forskjellige fly fra Reykjavik til Isafjordur, og første gruppe dro fra innenriksflyplassen allerede klokka 07:45. Morten, Pål, Knut og jeg skulle ikke dra før 13:45, men for å unngå å sitte på vertshuset og kjede oss dro vi tidlig til flyplassen. Dette var en tabbe. Den lille flyplassen hadde ikke noe stort lager for innsjekket bagasje, så innsjekken åpnet ikke før en halv time før avgang. Dermed måtte vi sitte på flyplassen og passe på bagasjen vår i 3 timer... Det ble noen lange timer, og for å unngå å sitte for mye i ro byttet vi på å passe bagasjen, slik at man kunne komme seg ut litt innimellom. Til slutt fikk vi endelig sjekket inn, og etter litt mer venting gikk vi ombord i et passe stort propellfly.

Vi lettet rett opp fra byens sentrum, og med så fint vær fikk vi se det aller meste av både by og land i dette området. Utsikten holdt seg på det meste av turen, og etter en halvtimes flytur var vi på full fart nedover mot Isafjordur på nordvestkysten. Innflygningen var svært spennende, vi følte at vingetuppene nærmest sneiet borti fjellsidene da flyet nærmet seg målet. Vi fløy inn langs den ene siden av dalen og svingte 180 grader i dalbunnen. Siste krumspring fra flygeren var å gå noen få meter over et lite fjellplatå før han stupte ned mot flyplassen. Vi landet trygt, men jeg tviler på at man finner tilsvarende innflygningstraséer i Norge... Landskapet som møtte oss utenfor flyet lignet veldig på Svalbard, med fjellplatåer og lagdelte løse skråninger. Denne flyplassen var enda mindre enn den i Reykjavik, og det gikk ikke lenge før bagasjen var klar til utlevering. På flyplassen ble vi møtt av en islending med en Honda CR-V, det var Runar, en av vårt tomanns båtmannskap. Han hilste oss velkommen, og etter mye stuing av folk og utstyr var vi på vei mot byen og kaien der båten lå. På veien så vi et skilt som sa "Welcome to Isafjordur", men det var rødt og hvitt med påskriften "Coca Cola" i tillegg til velkomstmeldingen. En artig måte å reklamere på... Vi tok dessverre ingen bilder av dette skiltet. Vi kom frem til brygga der båten lå og ventet på oss. Der satt også resten av folket og slappet av i sola, det hadde de gjort i mange timer allerede...

Båten var en 60 fots seilbåt med dieselmotor med navnet Aurora (for de seilinteresserte; en Clipper 60 fra 1996, noe modifisert for å brukes i turisttrafikk. Blant annet var spinnakeren fjernet). Aurora lå fint langs en pir i sentrum av den lille fiskerbyen, klar til å ta imot gjestene. Nå var klokka 16:00, men båten skulle ikke legge fra kai før 23:00 i kveld. Vi spiste nok en kjempeburger, drakk øl og handlet mat i lange baner, men likevel gikk tiden veldig sakte. Været var heldigvis fint, så vi fikk tid til å studere det meste av byens sentrum og omgivelser. Og vi fikk spist middag og tømt noen øl før avreise.

Forrige 1 2 3 4 5 6 7 8 Neste


Se bildeserie... (15)



Disse sidene er skrevet av:
Torgeir Næss Eraker