Min første tur på Dovrefjell var en skitur rundt 1.mai 1997. Jeg kom til Hjerkinn den 30. april på ettermiddagen. Vegen innover mot Snøheim var bare delvis brøytet, så jeg måtte parkere bilen omtrent midt mellom Haukberget og Svånålegeret. Jeg hadde vært innom vakta på Hjerkinn skytefelt og betalt bompenger, og der fikk jeg instruksjoner om hvor det var best å gå for å komme til Snøheim. Jeg stolte på disse, så jeg tok ikke frem verken kart eller kompass i starten. Det var bare å spenne på seg ski og rusle innover. Jeg gikk forbi hyttene på Svånålegeret og videre innover. Så begynte jeg å ane uråd. Foran meg så jeg baksiden av et advarselskilt. Jeg gikk bort og så på fremsiden av skiltet. Der stod det "ADVARSEL! Blindgjengerfelt, livsfare"...... Jeg hadde altså gått rett gjennom et blindgjengerfelt! Jeg endret kurs og gikk litt nordover til jeg kom til en veg som fortsatte innover dalen. Jeg trodde at dette var vegen til Snøheim, så jeg fortsatte langs denne. Etter ei stund kom jeg til ei lita
bu som så veldig millitær ut. Jeg forstod at jeg fortsatt var innenfor skytefeltet, og at det dermed var på tide å finne frem kart og kompass for å orientere seg litt. Været hadde
Dårlig vær på Dovrefjell.
|
blitt litt ruskete, med tåke og snø i lufta. Bua var ulåst, så jeg gikk inn ei stund. Jeg studerte kartet og fant fort ut at jeg var på veg mot Svånådalen. Fant frem kompasset og satte kursen rett nordover. Da skulle jeg treffe vegen mot Snøheim litt øst for hytta. Været ble dårligere, med tett snøvær og tåke (ca. 20 meter sikt). Dermed ble det umulig å ta ut noen landemerker å gå etter, så jeg måtte sjekke kursen ca. hver 50. meter. Jeg hadde smørefrie ski, noe som fungerte elendig på dette føret. Nysnøen var nesten regnvåt, og den gamle snøen var iskald, noe som medførte at det la seg et tykt islag under skiene. Men etter en tung skitur så jeg endelig brøytestikker foran meg. Jeg traff akkurat der jeg skulle, ca. 500 meter øst for Snøheim. Da var det bare å følge stikkene frem til hytta. Det var kveld,
så jeg gikk inn i den lille hytta "Larsbu" og laget middag. Jeg overnattet her, og var glad for at jeg slapp å ligge ute i jervenposen min.
Larsbu ved Snøheim.
|
Det var 1. mai 1997. Jeg kikket ut, og så at været var mye bedre enn i går. Etter frokost pakket jeg sekken og gikk ut. Planen var å gå til Skredahøin, den sørligste toppen over 2000 meter på Dovrefjell. Jeg spente på meg skiene og gikk sørvestover. Skiføret var også litt bedre, da det var litt kaldere i dag. Jeg rundet Hettpyntan, hele tiden med god utsikt mot Snøhetta. Været forandret seg etterhvert til det værre. Svånåtinden (storstygge) ble gråere og gråere, og var snart helt borte. Jeg satset på at det bare var ei byge som snart ville gå over, så jeg la meg ned i jervenposen og ventet like ved heimaste Svånåkollen. Det begynte å blåse og regne en del. Jeg forstod etterhvert at dette ble langvarig, så jeg slo meg til ro der. Dagen gikk.. Kvelden gikk.. Klokka tre på natta hadde jeg ligget der i 17 timer. Regnvann hadde trengt inn i glidelåsene og innover i foret i jervenposen og soveposen. Jeg var kald og lei av å ligge i ro, så jeg pakket sekken og satte kursen hjemover. Det blåste fortsatt
sterkt, så jeg kunne "surfe" på vinden helt tilbake til Snøheim. Derifra gikk jeg langs vegen tilbake til bilen, og begynte på kjøreturen mot Gjøvik. Da kom dagens største overraskelse; et sted langs vegen stod fire moskus og så på meg.. Jeg stoppet og fotograferte fra bilen, klar til å kjøre hvis de skulle gå til angrep. Avstanden var jo under 30 meter... Ingenting skjedde, så jeg kunne kjøre rolig videre til Hjerkinn. Da var det bare å svinge inn på E6 og sette kursen sørover.
