Turartikkel
Dato 27.07.2002
Turdeltager(e) Torgeir Eraker


Rauddalstinden, Store - 2157 m


Fint terreng innover Simledalen.
Dette var enda en av de værmessig utrygge dagene sommeren 2002. Værmeldingene hadde imidlertid sagt at regnet ikke skulle komme før søndag, dvs. neste dag. Jeg gikk alene, og forlot bilen ved Leirvassbu rundt klokka 11 på formiddagen. Det var sol og litt kald vind da jeg gikk på veien mot Gravdalen. For en gangs skyld var Kyrkja helt fri for tåke, så jeg stoppet og tok bilde av den før veien svinget vestover. Veien var dekket av snøfenner noen steder, men det var helt uproblematisk å ta seg over. Nå er jeg ikke særlig glad i å vandre på grusvei, så jeg gikk ut i terrenget ganske tidlig. Ned mot tjern 1380, og over elva/bekken mellom dette og det nedenfor. Deretter forsøkte jeg å holde høyden sånn noenlunde, for så å runde langt nede på foten av Høgevaglhøi. Her var det noe grov urd, så jeg måtte nedover et stykke uansett. Det hadde nok vært enklere å følge veien likevel..

Etterhvert fikk jeg utsikt mot dagens mål. På forhånd hadde jeg et håp om at det skulle gå an å ta seg opp ryggen direkte til V-1, men herfra så dette vanskelig ut. Det så bratt ut i toppen, og jeg hadde ikke lyst til å gå noen bomtur helt opp dit. Via breen det første stykket var også en mulighet, men risikoen var litt for stor for en solotur. I stedet valgte jeg å prøve meg på knausen mellom Kristenbreen og Alvbreen (1813), og derfra gikk det en steinrygg mellom breene videre oppover. Jeg krysset tvers over Simledalen, direkte mot endemorena under Kristenbreen. Simledalen er forresten et meget naturskjønt område, med gressbakker og mange elver/bekker. Jeg skal garantert tilbake dit og campe ved en senere anledning.. Det var her jeg oppdaget at jeg hadde glemt å ta med ekstra film til fotoapparatet.. Dermed ble det bare 10-12 bilder på denne turen.

ADVARSEL! Rutevalget mellom Simledalen og Store Rauddalstinden skulle vise seg å være meget uklokt. Jeg vil ikke anbefale noen å følge denne ruta opp. Gå heller lengre inn i Simledalen, og opp på ryggen innenfor Alvbreen ved høyde 1590. Den utrygge delen av ruta er skrevet med rødt nedenfor. Teksten er litt preget av følelsene jeg hadde mens det stod på som verst..

Jeg gikk oppover endemorena et stykke, for så å gå inn på "fast" fjell. Det viste seg imidlertid ikke å være så fast som man kunne ønske.. Knausen var svært oppsprukket, og flere store blokker så ut til å kunne tippe over når som helst. Det ble etterhvert så ille at breen så mye tryggere ut. Løsningen ble å gå oppover brekanten, nær ytterkanten. Her ligger breen på urd, så det finnes ikke breglipper og slikt. Men løsningen holdt ikke så lenge.. Breen ble stadig brattere, og jeg hadde ikke med meg isøks. I tillegg er den nordvent, så sola fikk ikke tak. Dermed var snøen temmelig hard, og det ble vanskelig å sparke trinn. Derfor måtte jeg etterhvert trekke inn på fjellet igjen. Der ble fant jeg noen brukbare passasjer på oppsprukne gallerier, men følte meg ikke særlig trygg der jeg kløv oppover. Det virket som om det var store spenninger i hele fjellet, og flere steder hørte jeg krafrige "GONG" idet blokkene flyttet seg noen millimeter.. Det øverste partiet ble rundet på nordvestsiden, under noen overhengende blokker. Jeg kom meg opp, og tok en god pause på toppen (1813). Det var sol og varmt, og nær vindstille på sørøstsiden.


Ryggen opp mot Store Rauddalstinden.
Litt senere fortsatte jeg mot Store Rauddalstinden, oppover ryggen mellom breene. Ryggen bestod av større og mindre steinblokker, og noe oppsprukket fjell. Det gikk greit oppover, og jeg så dagens hovedmål foran meg. Etterhvert ble det brattere ned mot Kristenbreen, mens Alvbreen hevet seg på motsatt side. Det så ut til at sistnevnte lå og presset hele urda i retning Kristenbreen. Jeg tenkte ikke så mye over dette. Urda ble stadig brattere, og så skjedde det.. Skarpe steinblokker i størrelsesorden 10-200kg begynte å bevege på seg på alle kanter! Det virket helt uvirkelig, som om alt skjedde i sakte kino. Jeg gjorde så godt jeg kunne, og klarte å hoppe fra stein til stein mens de skled avgårde. Til slutt satte jeg begge beina fast mellom noen steiner, og måtte bare vente og se hvordan det ville gå. Noen av de minste steinene traff meg midt oppe på leggene, men så ble det stille. Under med så jeg flere store steiner rulle nedover Kristenbreen, før de forsvant i bresprekkene. Jeg stod helt i ro fortsatt.. Kjente etter om beina var like hele. Bortsett fra noen små kutt i leggene var jeg visst like hel. Jeg hadde vært ekstremt heldig.. Flyttet beina forsiktig, og kom meg inn på sikker grunn opp mot Alvbreen. Denne ligger med en stor skavl innover urda på toppen. Jeg hadde ikke lyst til å fortsette på den løse urda, og det ville ikke være enkelt å ta seg ned igjen heller. Og så var målet så nært.. Løsningen ble å finne en skarp og spiss stein, for så å bruke denne til å lage gode trinn oppover skavlen. Det var bratt, men det gikk greit. Jeg kom meg opp, og fulgte snøkammen videre oppover mot toppen av Store Rauddalstinden. Klokka 14:30 var jeg oppe, og den spisse steinen ble lagt pent på plass på toppvarden. Den hadde hjulpet meg ut av en vanskelig situasjon, og fortjente å komme til "et høyere nivå" :-). Lang pause på toppen før turen gikk videre mot vesttoppen (V-1).

Rauddalstinden, V-1 - 2059 m


V-1 og Kristenbreen sett fra Gravdalen.
Etter en halvtimes pause fortsatte jeg mot V-1. Det var hovedsaklig urd på toppen, men ned mot skardet var det bratte snøbakker. Jeg brukte disse mest mulig, for å få en lett tur nedover. Etterhvert ble det urd igjen, og jeg søkte utover mot Kristenbreen. Denne går helt opp til kanten flere steder. Jeg hoppet ned på brekanten, og gikk på snø resten av veien ned til skardet. Der møtte jeg fire personer. Jeg hadde treningsdress med navn på, og en av dem kjente igjen navnet fra dette nettstedet :-) De skulle videre over Store Rauddalstinden m.fl. til Olavsbu, for så å gå over Rauddalseggi m.fl. neste dag. (Hvis dere vil ha navnene deres inn her, så er det bare å sende meg en e-post). Jeg fortsatte opp mot V-1, og her var det bare urd. Klokka 15:30 var jeg oppe. Sola var borte pga. skyer fra vest. Det så ut til at været skulle snu fullstendig, så jeg gikk straks videre.

Eggen ned fra V-1 langs Kristenbreen så ikke helt enkel ut, så jeg valgte normalveien via V-2. Bortenfor denne fant jeg noen lange snøfenner som ledet nesten helt ned i dalbunnen. Det ble litt vandring i urd og på svaberg og gressbakker mellom dem, men i hovedsak gikk nedturen på snø. Da klokka nærmet seg 17:00 var jeg nede ved brua i Gravdalen. Her ble det en kort drikkepause før jeg begynte på den lange grusveien tilbake til Leirvassbu. Regnet kom ikke, men tåka seg ned på toppene likevel. Klokka 18:15 var jeg tilbake ved bilen, og satte kursen hjemover.



Disse sidene er skrevet av:
Torgeir Eraker